Mobbing og utestengelse

Dette innlegget har lite med korsbånd og trening å gjøre, men derimot noe jeg har tenkt mye på i og med at jeg jobber i skolen hvor det er mye fokus på dette(heldigvis..).

Da jeg var liten så var jeg en ganske så usikker jente. Likte ikke skolen noe særlig,noe som er litt komisk å tenke på i og med at jeg er utdannet lærer nå. Jeg var faglig sterk, så det var ikke der problemet lå. Det var usikkerheten og en forferdelig selvtillit som gjorde skoledagen til noe heller negativt. Dette var da i mine første skoleår, og det var mange år igjen, noe som var ganske så deprimerende å tenke på. Jeg hadde ikke gått i barnehage så jeg kjente ikke så mange, og bestevenninnen min/naboen min gikk i klassen over meg i tillegg til at jeg bodde litt utenfor tettbebyggelse. Jeg hadde det kjempefint på fritiden og var stort sett sammen med kusinen min eller bestevenninnen min. Men på skolen var jeg mye aleine. Jeg gråt og ville hjem. Gikk mye sammen med lærerne. Og husker ennå kommentarene fra andre barn. Usikre barn er lette mål. De er selvskrevne hakkefugler. 

Så fikk jeg ei venninne i samme klasse som meg. Vi hadde en ting til felles, og det var hest! Og hun var i tillegg en av de populære jentene. Ting kunne ikke bli bedre. Helt sprøtt å tenke på at det finnes populære jenter allerede i 6-7 års alderen, men det gjør dessverre det. Det var sånn for 20 år siden, og det er definitivt slik nå også. Det er ikke til å unngå og legge merke til det når man jobber i skolen. Men uansett, jeg hadde det fint sammen med denne jenta, vi var sammen både på skolen og på fritiden. 

Men, så begynte det kjipe. Hun flyttet. Ikke ut av bygda, men ved siden av en annen jente i klassen. Og da var det takk og farvel til meg. Det var da jeg kjente utestengelse på kroppen for første gang. Jeg husker fortsatt en episode hvor jeg kom gående mot det nye radarparet ute i friminuttet, hvor de bare hvisker noe, snur seg og går. Jeg kan fortsatt kjenne den ekle klumpen i magen. 

Jeg begynte så å tenke vonde tanker om meg selv. At jeg ikke var bra nok. At jeg var tjukk. Jeg har alltid hatt en kraftige bein og en rund ansiktsfasong, og da en av de kule jentene kommenterte det, og i tillegg mente at det kom fra mammaen min, for hun hadde akkurat det samme, så ble jeg veldig lei meg. Jeg var jo ei skikkelig mammajente, og syns kommentaren var urettferdig. Men, siden jeg var så usikker på meg selv så klarte jeg ikke å bare snu ryggen til, og unngå disse menneskene. Målet var jo å være så lik dem som mulig. Og når jeg ser på det i ettertid, så hang jeg alltid med. Var alltid med i gjengen, men ble aldri godtatt. 

Det var en gang hvor jeg fikk være med i gjengen, og dra på kino sammen med de. Vi ventet på at kinoen skulle starte, og det var en annen jente fra klassen som var der også. Hun var ikke med i "gjengen". Man kan vel si at hun var som meg, usikker og "aleine". Og jeg, som hatet mobbing, slang meg med i hviskinga og var ekkel mot henne. Jeg skulle jo bare være som "dem". 

Dagen etter så ble vi tatt ut av timen, sammen med denne jenta. Vi ble plassert rundt et bord og måtte unnskylde oss til jenta, fordi hun hadde blitt så lei seg at moren hadde tatt kontakt med skolen. Jeg var så skamfull, og kjenner angeren en dag i dag. Jeg husker jeg satt der og følte det litt urettferdig også. Dette var jo sånn jeg opplevde det ukentlig, sånn som denne jenta. Men siden jeg ikke ville miste "vennene" mine, noe jeg helt sikkert hadde gjort om jeg "sladret" om hvordan de behandlet meg. Jeg og denne jenta har alltid hatt et godt forhold etter dette,heldigvis!

Jeg kom meg gjennom barneskolen, og begynte på ungdomsskolen. Og det ble en mye bedre tid for meg. Det begynte noen nye i klassen min, og jeg fikk meg både en bestevenn og ei bestevenninne. Vi holdt sammen hele ungdomsskolen, og det var(er) ekte venner. 

Men kommentarene kom som perler på en snor da også. Fra de samme jentene som var ekle mot meg på barneskolen. Det var jo ikke godtatt at jeg hadde fått meg nye venner. Jeg var jo den vesle hakkekyllingen deres, som hoppet når de sa hopp. Og selv om jeg ble tøffere, og svarte på kommentarene de kom med, så gjorde det noe med meg. 

Jeg ble ennå mer usikker på meg selv. Og sånn er jeg nok til en viss grad i dag også. Jeg er alltid redd for hva folk vil si om meg. Hva de snakker om når jeg ikke er tilstede. Er jeg bra nok? Gjør jeg en god nok jobb i det yrket jeg har? 

Alt dette førte med seg fysiske plager i nesten like stor grad som psykiske. Jeg har alltid, så lenge jeg kan huske, vært plaget med vondt i magen uten at det var noe galt. Jeg kunne være så anspent at jeg ble kvalm, og har vært mye plaget med kvalme. Særlig på kveldene/nettene. I voksen alder så har jeg pådratt meg magekatarr som kommer i perioder hvor jeg stresser eller har press på meg. 

Jeg har hatt en fin barndom. Jeg har opplevd så mye bra, på fritiden. Jeg har fått holde på med det jeg har hatt lyst til, og hest ble fort en stor del av livet mitt. De kloke hestene dømmer deg ikke på noen måte. De er trygge og svikter deg ikke. De måler deg ikke med blikket. De rotter seg ikke sammen, og baksnakker deg ikke. 

Ut ifra vonde minner og erfaringer så har jeg problemer med å stole på folk. Jeg sliter litt med å holde kontakten med venner fordi jeg blir sliten av det. Sliten av å tenke om jeg er bra nok. Sliten av tanken på om de er venn med meg bare av sympati. Og dette er jeg så lei meg for og det er noe jeg tenker på daglig. 

Jeg har fått forhold ødelagt på grunn av et unormalt behov for bekreftelser. Heldigvis så har jeg verdens beste kjæreste nå som jeg stoler 100% på, og som jeg aldri er i tvil om at syns jeg er bra nok. 

Puh,dette ble langt. Blir fort sånn når en har mange tanker rundt et tema. Og det var godt å få skrevet det ned. 

Mobbing er alltid et tema. Der hvor mange ulike mennesker er samlet over en lengre periode så oppstår det mobbing, både blant voksne og barn. 

Så om du opplever mobbing, eller vet om noen som blir mobbet, så må du si ifra til noen om det. Enten om du sier ifra til en voksen du stoler på(om du er et barn/ungdom), foreldrene dine, kjæresten din, læreren din eller direkte til den som er ekkel mot deg. Skadene som påføres ved mobbing er kanskje ikke fysiske, men psykiske. Og psykiske sår lar seg kanskje ikke alltid leges. 

Definisjon på hva mobbing er:

"Gjentatt negativ eller ”ondsinnet” atferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vansker for å forsvare seg. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing"

Dan Olweus

'

Weheartit.com

Tumblr.com