mandag 30. september 2013

Jeg er tilbake!

Bestemte meg akkurat nå for å gå tilbake til denne bloggen. Ble aldri helt fortrolig med den nye.

Mange ting har skjedd siden sist. Livet har rett og slett blitt helt annerledes.
Vi kjøpte oss,som jeg skrev her tidligere, hus i mai og vi tok over drømmehuset 15.juni. Sommerferien gikk med til å pusse opp, og vi rakk hele hovedetasjen før vi måtte pakke snippsekken og begynne på jobb igjen i midten av august.

Slik bodde vi store deler av sommeren

Det er fortsatt litt småplukk som gjenstår. Veggene er fortsatt litt nakne, og i stua så står det en tom bokhylle som skriker etter litt innhold. Det er med andre ord alltids noe å fylle ettermiddagene med, mellom retting av norsk- og engelsktekster, og rideturer.


Jeg er veldig glad i det nye kjøkkenet vårt

Når det gjelder korsbåndet og håndballen, som var grunnen til at jeg startet denne bloggen, så gikk ikke det helt som planlagt. Jeg gjennomgikk en vellykket operasjon 18.oktober i fjor, akkurat 2 år etter at jeg røk korsbåndet under oppvarmingen før en håndballkamp. Opptreningen etter operasjonen gikk fint, og jeg ble friskmeldt av fysioterapeuten rundt påsketider i år, med beskjed om å trene godt på egenhånd, i form av gode styrkeøkter. Jeg var med på beachhåndballserien i mai/juni, og dette gikk over all forventning. Etter 2,5 år borte fra banen så var selvtilliten på topp, og alt føltes overkommelig. Kneet kjente jeg ingenting til, og det eneste det skortet på var kondisen. ENDELIG så var jeg tilbake.
Så kom ferien, og tankene om håndball ble byttet ut med tanker rundt fargevalg og lamper(jeg er så lei av å kjøpe lamper!!). Sommeren gikk unna i en voldsom fart, og jeg var nok ikke så flink til å trene som jeg hadde lovet fysio'n da jeg gikk ut døra hans en gang på våren. 
Så kom midten av august, og det var på tide å komme tilbake til virkeligheten, og tilbake til håndballhallen. Men lysten på å spille håndball var ikke der! Hva hadde skjedd?! Hadde jeg blitt hjernevasket av all malingslukta? 
Hvert år så er laget mitt på cup i Danmark i august, og etter 3 år på sidelinjen så var det min tur til å være med igjen. Første kampen gikk bra, og jeg scoret faktisk mange mål. Jeg, som liker meg best i forsvar, hadde tydeligvis fått en ny tro på meg selv. Andre kampen ble blåst i gang, og jeg ga enda litt mer enn å første kampen, siden den gikk såpass bra. Jeg snappet ballen, og løp mot motstanderens mål. Ble tatt igjen av en motspiller som løp rett inn i meg. Heldigvis så ble det straffe, og mål. Det som ikke var så heldig var at jeg fikk en skikkelig strekk i kneet. Jeg tenkte ikke så mye over det. Etter såpass lang tid uten belastningen håndballen gir så må jeg bare regne med litt vondt her og der. Spilte cupens siste to kamper med varierende hell, og de siste 10 minuttene av den siste kampen måtte jeg kaste inn håndkle. 
Vondtene gikk så og si over da jeg kom hjem, og jeg ga oppmann beskjed om at jeg tok en uke fri bare for å komme meg igjen. En uke senere så trente jeg styrke igjen; knebøy og benpress. Øvelser jeg er veldig vandt med. Kjente ingenting spesielt i kneet. Dagen etter gikk jeg og en kollega en tur på 5 km i hurtig tempo. Da jeg kom hjem da så oppdaget jeg en stor, hard og øm kul rett over det største arret på det opererte kneet. Hva var dette for noe?! Mest sannsynlig så var den en blødning på en sene. 
Kulen ble mindre og mindre, og nå er den borte. Det er også lysten på å spille håndball. Jeg føler at kroppen min ikke er klar til å spille håndball ennå, og godt mulig den aldri blir det heller. Og da det ble mye rot med laget jeg spilte på i tillegg så var ikke avgjørelsen så vanskelig å ta. Nå er mitt fulle fokus på hus, jobb og hestene mine. Og på mannen i huset da, selvfølgelig. Det er egentlig veldig deilig. Nå kan jeg trene når jeg vil og har tid, og jeg har alle kveldene i uka ledige til å gjøre andre ting. 

Jeg kunne nok vært flinkere til å trene kneet mitt, og jeg ser at det var dumt av meg å dra avgårde på cup som det første jeg gjorde etter at jeg fikk lov til å spille igjen. Det ble en enorm belastning for kroppen min, og veldig intensivt. 
For de som virkelig vil tilbake på håndballbanen etter en slik operasjon så er det ingen umulighet. Jeg ville bare ikke nok. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Jeg setter pris på om dere legger igjen en kommentar :)